Betalingsformidlingsforbudet av 2010: hvorfor reglen kom og hva den endret

Redaksjon «Mastercard Betting» juni 4, 2026 Reading time: 11 min

Forbudet som kom etter mer enn ti års debatt

Da forbudet mot betalingsformidling for utenlandske pengespill trådte i kraft 1. juni 2010, var det ikke en plutselig vending. Det var resultatet av en debatt som hadde gått siden slutten av 1990-tallet og som var direkte foranlediget av at internasjonale nettkasinoer hadde tatt en betydelig markedsandel i Norge gjennom 2000-tallet. Forskriften som trådte i kraft den datoen, omfattet alle foretak som ytet betalingstjenester – banker, kortselskap og betalingsformidlere – og krevde at de avviste transaksjoner knyttet til pengespill som ikke hadde lisens i Norge.

Det jeg ofte må forklare for nye kunder er at forbudet ikke retter seg mot spilleren. Det er en plikt for foretakene som flytter pengene. Spilleren som forsøker innskudd, blir ikke kriminalisert. Betalingsformidleren som utfører transaksjonen blir ansvarlig overfor tilsynsmyndigheten – den gangen Lotteri- og stiftelsestilsynet, nå Lotteritilsynet – og kan ilegges tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr om den ikke har systemer for å avvise.

For å forstå hva som skjedde i 2010 og hvorfor det fortsatt er fundament for dagens regler, må man se på årene før og det politiske landskapet som førte forskriften fram. Det er ikke en lang historie, men den er full av nyanser som forklarer hvorfor reglene ser ut som de gjør i dag.

Bakgrunn på 2000-tallet

I siste halvdel av 1990-tallet og gjennom 2000-tallet vokste internasjonale pengespilltilbud rettet mot Norge raskt. Først var det kasino-sider drevet fra Caribia og Costa Rica. Senere kom de mer profesjonelle operatørene fra Malta og Gibraltar – flere av dem børsnoterte i London – som retter seg systematisk mot det norske markedet med norsk språk, norske bonusprogrammer og norsk kundeservice.

Den norske enerettsmodellen, der Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har monopol på pengespill, var allerede etablert. Men modellen var bygget for en tid uten internett. Det jeg har sett i arkivkilder fra perioden er at lovgiverens utgangspunkt var at om man begrenset hvor pengespill kunne tilbys fysisk i Norge, så var problemet løst. Internett endret dette grunnleggende.

Mot midten av 2000-tallet hadde det utenlandske markedet trolig passert flere milliarder kroner i årlig omsetning fra norske spillere. Konkrete tall fra perioden er vanskelig å verifisere – de er rapportert av bransjen selv, ikke av tilsynsmyndighet – men trenden var entydig. Norske spilleavhengige rapporterte i økende grad gjeld fra kortbetalinger til nettkasino, og hjelpeapparatet meldte at den utenlandske andelen av deres saker økte. Stortingets debatter fra 2007-2009 viser at presset på regjeringen for å gjøre noe konkret var betydelig.

Den juridiske analysen i den perioden var at man ikke kunne forby spilleren – det ville være rettssikkerhetsmessig problematisk og ville uansett ha vært vanskelig å håndheve. Men man kunne forby tilbudet, og man kunne forby betalingen. Den siste tilnærmingen ble valgt fordi den var teknisk gjennomførbar – bankene har systemer som kan filtrere – og fordi den ville treffe operatørene indirekte ved å gjøre det praktisk umulig for spillere å sette inn penger.

Forskriftens formål etter forarbeidene

Forarbeidene til forskriften som trådte i kraft 1. juni 2010 gir et tydelig bilde av hva lovgiveren ville oppnå. Forbudet skulle rette seg mot foretak som yter betalingstjenester, og det skulle gjelde betalinger som har sammenheng med pengespill som ikke hadde tillatelse i Norge – det vil si alt utenom Norsk Tipping og Norsk Rikstoto.

Tre formål ble vektlagt. For det første: å beskytte de mest sårbare spillerne mot tap som ofte ender i gjeld og familieproblemer. For det andre: å sikre at pengespillinntektene som genereres i Norge går til allmennyttige formål – hovedformålet med enerettsmodellen i utgangspunktet. For det tredje: å begrense hvitvaskingsrisiko fra pengespillstrømmer som ikke kunne kontrolleres direkte av norske myndigheter.

Det fjerde formålet, som ofte glemmes, var EØS-rettslig forsvarbarhet. Et direkte forbud mot at norske borgere bruker utenlandske pengespilltilbud ville ha kommet i konflikt med EØS-reglene om fri bevegelse av tjenester. Men et forbud mot at norske banker formidler betaling – hvor banken har en uavhengig plikt til å overholde forskrift – er en annen juridisk konstruksjon som er bedre forsvarbar overfor ESA og EFTA-domstolen.

Det er et viktig punkt å ha med seg. Norske myndigheter har konsekvent posisjonert seg slik at det er foretaket som har plikten, og spilleren som er beskyttet. Det betyr at en spiller som lykkes med å bruke et utenlandsk tilbud, ikke har brutt loven. Men foretaket som lot pengene gå gjennom, har det.

Hva som faktisk endret seg 1. juni 2010

Den første dagen forbudet trådte i kraft, var det ikke det dramatiske skillet mange forventet. Banker og kortselskap hadde fått en overgangsperiode for å implementere systemer, og MCC 7995 – pengespillkoden i Mastercards system – var allerede i bruk internasjonalt. Det som endret seg var at norske banker fra og med 1. juni 2010 var pålagt å avvise transaksjoner med MCC 7995 hvis de gjaldt pengespill uten norsk lisens.

Den umiddelbare effekten var ujevn. Noen banker hadde implementert filteret godt og avviste konsekvent. Andre hadde gap, og spilleren kunne fortsatt sette inn på utenlandske bookmakere – som da gradvis tilpasset seg ved å bruke alternative MCC-koder, som 6051 «Quasi cash», for å glide forbi filteret. Det er der den lange katt-og-mus-leken startet, og den varer fortsatt.

Det jeg har dokumentert fra perioden er at hjelpeapparatet ikke så umiddelbar nedgang i pengespillgjeld i 2010 og 2011. Forbudet var en forutsetning for senere reduksjon, men effekten manifesterte seg gradvis ettersom bankenes filtre ble mer sofistikerte og ettersom MCC-omgåelse ble vanskeligere over tid.

Operatørene som rettet seg mot Norge mistet ikke alle kunder umiddelbart – de mistet en del, og de fant nye måter å gå gjennom på. Det førte til at det utenlandske markedet til Norge gjennom 2010-tallet ikke krympet så raskt som lovgiveren håpet. Forholdet mellom regulert og uregulert pengespill ble bare avgjørende svekket etter at flere supplerende tiltak ble innført – DNS-blokkering og strammere MCC-håndhevelse blant dem.

Bransjens og bankenes første reaksjoner

Norske banker tok forbudet alvorlig fra dag én – de hadde ikke noe valg, fordi tvangsmulktene var mulige. Men implementasjonen var teknisk komplisert, og de første årene var det betydelige variasjoner mellom bankene. Tematilsynet av 37 banker som ble gjennomført mellom september 2023 og april 2024 – altså mer enn tretten år etter forbudet – viste at flere banker fortsatt hadde gap i håndhevelsen, og at et fåtall brukte over to måneder på å rette opp avvik som tilsynet identifiserte.

Det er en bemerkning som understreker hvor lang vei det har vært. Fra 2010 til 2024 har norske banker gradvis fått stadig mer presise filtre, men det er fortsatt finjusteringer som gjøres. Tematilsynet rapporten som kom i november 2024 ga en relativt positiv vurdering av etterlevelsen, men identifiserte spesifikke problemer som måtte rettes.

Bookmakerbransjen reagerte annerledes. Trannel – selskapet som driver Unibet og MariaCasino – fortsatte å rette seg mot Norge i mange år etter forbudet, og det er bare i 2019 at Lotteritilsynet kunne ilegge dem tvangsmulkt på 1,198 millioner kroner per dag, med tak på 437 millioner. Silje Sægrov Amble fra Lotteritilsynet karakteriserte forholdet til de utenlandske operatørene tydelig: «Disse selskapene opptrer ulovlig overfor norske spillere. Kampen er ikke over.» Det understreker at forbudet av 2010 satte rammen, men håndhevelsen mot operatørene har vært en separat kamp som har gått parallelt – og som fortsatt pågår.

Tema som er nyttig å holde fast på er at forbudet av 2010 ikke skapte en umiddelbar gjennombrudd. Det skapte en juridisk ramme som gjorde alle senere håndhevelsestiltak mulige. Uten 2010 ville verken DNS-blokkeringen i 2025, tematilsynet av 37 banker, eller tvangsmulktssaken mot Trannel hatt et fundament å bygge på.

Hvordan forskriften ble overført til 2023-loven

I 2021 ble den nye pengespilloven vedtatt, og den erstattet både den gamle pengespilloven, lotteriloven og totalisatorloven. I 2022 ble den tilhørende pengespillforskriften – FOR-2022-11-17-1978 – vedtatt, og den trådte i kraft 1. januar 2023. Forskriftens kapittel 17, paragrafene 96 til 100, samler alle bestemmelsene om betalingsformidling på ett sted.

Innholdet i § 96 er i hovedsak det samme som forbudet av 2010 – det er fortsatt foretak som yter betalingstjenester som har plikten, og det er fortsatt pengespill uten norsk lisens som er gjenstand for forbudet. Men strukturen er ryddet opp, definisjonene er presisert, og bestemmelsene om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr i § 99 er moderniserte.

Det jeg ser i sammenligningen mellom 2010-forskriften og 2023-forskriften er at de viktige endringene ikke er materielle, de er prosedurelle. Lotteritilsynet har fått tydeligere hjemmel til å kreve opplysninger, til å ilegge tvangsmulkt, og til å vurdere overtredelsesgebyr. Bestemmelsene om hva foretaket må gjøre er omtrent de samme – avvise transaksjoner som har sammenheng med pengespill som ikke har norsk lisens – men håndhevelsen er sterkere.

For en spiller som setter inn på en bookmaker via Mastercard, er forskjellen mellom 2010 og 2023 først og fremst at filteret er strengere og at flere typer transaksjoner blir fanget opp. Den underliggende juridiske rammen – at det er banken som har plikten, ikke spilleren – er uendret. Det jeg har skrevet mer om i pengespillforskriftens §§ 96-100 og hvordan de styrer Mastercard-betting går grundigere inn i hvordan hver paragraf fungerer.

Hva som står igjen av 2010-rammen i dag

Den fundamentale strukturen – at norsk lovgivning regulerer betalingsstrømmer og ikke spillere – er uforandret siden 2010. Det er fortsatt foretaket som har plikten og som risikerer sanksjoner. Det er fortsatt MCC 7995 som er den primære identifikatoren for pengespill i kortnettverket, selv om det har kommet alternative koder som 6051 «Quasi cash» som brukes til omgåelse.

Det som har endret seg er omfanget og dybden av håndhevelsen. I 2010 var det Mastercard og Visa som var de primære kortnett under filteret. I 2026 er det også Apple Pay, Google Pay, Skrill, Neteller, MiFinity, MuchBetter og kryptoverdier som er på radaren. Hvert nytt betalingsmiddel har krevd sin egen tilpasning av filteret, og hver gang har bankene og Lotteritilsynet måttet bygge nye verktøy.

Et viktig utviklingstrekk er DNS-blokkeringen som trådte i kraft 1. januar 2025. Den er ikke en del av betalingsforbudet – den er et separat tiltak rettet mot tilgangen til operatørenes nettsider. Men den utfyller betalingsforbudet ved å gjøre det vanskelig for spilleren å nå sidene i utgangspunktet, ikke bare å sette inn penger der.

Det jeg vil holde fast på som hovedpoeng er dette: Forskriften som trådte i kraft 1. juni 2010 var teknologinøytral i sin formulering. Det er ikke skrevet «Mastercard» eller «MCC 7995» i selve forskriftsteksten. Det er skrevet «foretak som yter betalingstjenester» og «betalinger til pengespill uten tillatelse i Norge». Den teknologinøytraliteten er grunnen til at forskriften har overlevd raskt skiftende betalingsteknologi i sytten år, og det er grunnen til at den fortsatt fungerer i 2026.

Spørsmål om 2010-forbudet

To spørsmål dukker opp jevnlig i kunderelaterte samtaler om historikken.

Created by the "Mastercard Betting" editorial team.